Et Nytt Liv!

Jeg heter Malin og har fått i oppdrag å skrive noen ord om noe som for meg har vært en fantastisk reise fra en håpløs, depressiv situasjon til et nytt og innholdsrikt liv. For å starte med begynnelsen. Jeg var 30 år, veide 180 kg og hadde bak meg en lang karriære som ikke vellykket slanker. Det å være så overvektig er fryktelig. Rett og slett fryktelig. Det eneste jeg hadde å se frem i mot var å få stadig nye følgetilstander og sykdommer før jeg til slutt ville dø i relativt ung alder. Jeg orket lite, og i de siste årene fikk det store konsekvenser for mitt sosiale liv. Det begrenset seg til situasjoner jeg visste jeg taklet, som å besøke nære venner. Men jeg orket ikke gå på foreldremøter, handle, bli kjent med nye mennesker, eller tenke på karriære eller selvutvikling, jeg hadde mer enn nok med å klare å gå på jobb. Til slutt klarte jeg ikke det heller. Sent 2002 fikk jeg høre om fedmekirurgi. Jeg ble selvsagt nysgjerrig og et nytt håp tentes for egen del. Kort sagt, jeg slang meg på bølgen og søkte og fikk godkjent. Allerede i februar 2003 ble jeg operert i Spania, hos en eminent kirurg som heter Dr. Aniceto Baltasar. Han er en pionèr på området. Min operasjon heter Duonenal Switch, og jeg kommer tilbake med litt fakta om den siden. I skrivende stund veier jeg 92 kg. Jeg er nesten 180 cm høy, så min BMI er 28, mot 54 før jeg ble operert. Selv om mange kanskje synes at 92 kg høres mye ut, så innebærer det tallet for meg noe magisk. Jeg har snart halvert meg selv. Rent praktisk er det himmelsk – alt jeg orker og har lyst til nå! Ungene mine er strålende fornøyd med å ha en mamma som leker og danser og tuller med dem, og som på eget initiativ tar dem med på aktiviteter. Det er så mange ting som normalvektige sannsynligvis aldri har tenkt over som er stort for meg: det å kunne se på menyen på en restaurant før jeg ser på om stolene er brede og solide nok for meg, det å kunne sitte med bena i kors, å få plass i et flysete, å ikke ta opp begge setene på bussen, å kunne ha plass til ungene på fanget, å kunne ha sex uten å bli utslitt etter 5 minutter (og det er mulig å eksperimentere med artige stillinger...). For meg er det stort å ha lyst til å trene, lyst til å stå på skøyter, sykle eller gå i svømmehallen. Mat har fått en ny dimensjon i livet mitt etter operasjonen. Før hang den dårlige samvittigheten over meg konstant. Nå spiser jeg hva jeg vil og nyter det til fulle! Verden består av så mye smak og lukt! Det er så inspirerende, deilig og givende å teste nye smaker. Den gamle kresenheten er borte. Jeg fryder meg over nye matretter, eller å – kanskje for første gang i mitt liv – virkelig smake hva det er jeg egentlig spiser, ikke bare glefse det i meg. Det sier seg kanskje selv at det skjer noe med personligheten og hodet når kroppen forandrer seg så dramatisk. Jeg sliter enda med å finne min egen identitet midt oppi dette. Det er med en smule bitterhet at jeg innser at jeg blir behandlet med en helt annen respekt nå som jeg ser mer normal ut. Hvem er jeg egentlig? Hva er viktig for meg? Hvilke mennesker bidrar positivt i mitt liv, og hvilke gjør det ikke? Det tar tid å definere seg selv og finne svarene på slike alvorlige spørsmål når ”jeg selv” har vært gjemt i så mange lag med fett gjennom mesteparten av livet. Det er med dyp takknemmelighet at jeg skriver dette. Jeg fikk sjansen til å oppleve hvor fantastisk livet virkelig kan være. Jeg vet jeg er heldig, for det er mange som ikke har fått samme sjansen. Dessuten er jeg heldig fordi jeg slapp å oppleve komplikasjoner i forbindelse med selve inngrepet. Det har vært noen dødsfall, og en del sliter med komplikasjoner som tar lang tid å bli frisk fra. Så ja – jeg har vært heldig og jeg vet det. Fakta med tegning, og informasjon om hvor du kan henvende deg angående duodenal switch finner du HER!